«Han spiller sine medspillere gode!»
Uttalte Zinedine Zidane i 2015. Om det norske fotballtalentet Martin Ødegaard.
Og den legendariske ballkunstneren fra Algerie sa mer: Han får resten av laget til å spille. Til å være 16 år har han masse personlighet, masse ro i sitt spill. Det er ikke en gave alle spillere har. Han spiller som om han var sammen med kompisene sine hjemme i gata.
Lykkelige Real Madrid som har slike unge spillere i sine rekker. Som får resten av laget til å spille. Som bruker sitt medfødte talent til å få de andre til å skinne. Og lykkelige Castilla, deres rekrutteringslag, som har en trener som tenker slik. Som vektlegger den kollektive siden ved spillet uten å snakke ned de individuelle ferdigheter. Som tenker lag. Som tenker helhet. Det blir det gode fotballag av!
Lykkelige menighet som har slike i sine rekker – unge som eldre – som spiller sine medspillere gode og som har ledere som vektlegger denne kollektive siden uten å snakke ned de individuelle ferdigheter. Lykkelige menighet som har spillere som ikke bare tenker på egen utvikling og egne prestasjoner. Som bruker sitt medfødte talent eller gudgitte gave til å få de rundt seg til å spille. Til å skinne. Som sender dem baller og gir dem oppgaver som løfter dem opp. Som tenker lag. Som tenker helhet. Det blir det gode fellesskap av!
Martin Ødegaard er midtbanespiller. Den som skal tenke helhet. Med et spesielt blikk for det store bildet skal han binde sammen forsvar og angrep og være den gode ballfordeleren. Et spesielt spilleroppsett på midtbanen kalles diamantformasjon. Det gir oss assosiasjon til noe verdifullt. Noe som skinner. Og med en god midtbanedirigent a la Ødegaard er nettopp det formasjonens hensikt. Midtbanekvartetten føres nærmere hverandre og smelter sammen til en funksjonell og verdifull enhet som får hele laget til å glitre. Ideelt sett.
Alle menigheter har typiske midtbanespillere. Mange er skikkelig gode på å spille de andre gode, mens noen er mest opptatt av sitt eget spill. Et fotballag med egoister, selv om de er aldri så talentfulle, vil aldri bli et godt lag. Det samme gjelder i menigheten. Vi har alle et kall til å få de andre til å spille – til å skinne – og til å gjøre det så naturlig og uanstrengt at det ser ut som vi spiller med kompissene hjemme i gata. Samspill med slike vi er glad i. Avhengig av. Enten vi spiller på midtbanen eller en annen plass på laget. Derfor satser vi, som i de ulike lagspill, på aldersbestemte klasser hvor talent og gaver oppdages, bejaes og utvikles i en kollektiv ramme. Ingen av oss er til for oss selv, men for hverandre. Én for alle. Alle for én.
Slik Paulus tenkte:
(Men) nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: ”Jeg trenger deg ikke”, eller hodet til føttene: ”Jeg har ikke bruk for dere”. Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære.(…) Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om et lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. (1 Kor 12:18-26)
Derfor kan den store apostelen konkludere med at: Dere er Kristi kropp og hver av dere er et lem på ham.
Finn din plass på laget, gled deg over samspillet med de andre og husk å spille dine medspillere gode.