Av Jan Rettedal
Jeg ble utpekt som skarpskytter på rekruttskolen. Det var en misforståelse.
Jeg skulle bli gardist og hadde min førstegangstjeneste i infanteriet. Dette var på midten av 70-tallet, og vi fikk vår militære opplæring på Trandum. Utenom drilløvelser var skytetrening våre viktigste oppgaver. Ute i den beryktede Trandumskogen øvet vi i bruk av vårt AG-gevær, både på manuell og automatisk innstilling, på ordnede skytefelt.
Det var her misforståelsen skjedde. Jeg, som hadde kompetanse på flere ting, hadde en bra utdannelse og var blant de eldste i troppen, hadde minimal erfaring med skytevåpen. Jeg gjorde det elendig helt fra begynnelsen av på skytefeltet, så dårlig at min skyting ble en stående vits, noe jeg levde godt med. Så kom dagen da ulike roller skulle bekles i geværlaget vårt og hvor også skarpskytter skulle utropes. Vi tilbrakte store deler av dagen på skytefeltet og skjøt både på stillestående og bevegelige mål, og vi skjøt enkeltskudd og serier. Vi måtte skyte både stående, sittende på kne og liggende.
Jeg slet hele dagen med varmen, og salte svetteperler rant stadig ned i øynene og gjorde fokuseringen så som så. På mange av skyteøvelsene følte jeg at jeg skjøt ”i løse luften” og ante ikke om jeg hadde truffet målskivene i det hele tatt. Jeg var sikker på en ny svarteper; det var de andre også. Derfor var det et sjokk for meg da det under neste oppstilling på eksersisplassen ble offentliggjort at jeg, av alle, var utpekt som geværlagets skarpskytter – med gode marginer. De andre trodde ikke det de hørte og ba om å få resultatene framlagt. Det fikk de, og da ble mine eminente skyteserier ”gnidd inn” i gjengen. Jeg storkoste meg, for i tillegg til en del prestisje, fulgte det flere goder med denne spesielle rollen, som spesialopplæring i våpenbruk og reserve for nestkommanderende.
Hva som skjedde den selsomme dagen ute i Trandumskogen aner jeg ikke den dag i dag. Senere var jeg ikke i nærheten av de oppnådde resultatene, men la meg på min sedvanlige standard, godt under pari. Men i militæret, i hvert fall var det slik den gang, byttes ikke folk ut om prestasjonene svinger. Så jeg forble skarpskytter med alle rettigheter gjennom hele rekruttskolen – til irritasjon for noen, til muntrasjon for de fleste, og til stor glede for meg selv.
Senere har jeg brukt dette eksemplet på hvordan det ikke skal gjøres når team skal settes sammen. Da setter vi ikke den som minst duger til en oppgave for å utføre den, men velger den som passer best til oppgaven. For hele poenget med et lagarbeid er jo at hver enkelt får en mest mulig tilpasset rolle ut fra de evner og anlegg den enkelte har. Differensiering er fremmedordet på dette. Jeg innbiller meg at det nevnte geværlag i en aktuell krigssituasjon hadde vært ille ute på grunn av dårlig bemanning, og da tenker jeg ikke på at vi var for få eller ikke var flinke nok, men på at mange av oss var på feil plass i laget.
Slik tenker jeg det ofte er i våre menigheter også. Folkene er der, kompetanse og erfaring står i kø, men vi blir mer opptatt av å fylle tomrommet i den akutte lederkabalen enn å spørre de enkelte hva de er gode på. Og så bruker vi blindebukkleken til å fylle de tomme plassene. Vi finner folk til oppgavene i stedet for å finne oppgaver til folkene – litt satt på spissen.