De hadde ikke tenkt slik før – at deres familie var en menighet.
At det var nok med to eller tre samlet i Jesu navn for å konstituere et kristent fellesskap. At deres hjem var like hellig som en hvilken som helst katedral.
Men når de først hadde fått denne tanken plantet gjennom bibelstudier og samtaler, åpnet det ene skriftstedet etter det andre seg for dem. Kirken var ikke en bestemt bygning hvor en samlet seg på en bestemt dag til et bestemt klokkeslett med en bestemt seremoni. Det var å samles om Ordet og sakramentene, å be, bekjenne, synge, vitne og leve sammen. Kirken bestod av mennesker som trengte Jesus, enten de var få eller mange, enten de var samlet i store kirker eller i små hytter – eller ute. Kirken var der noen samlet seg i Jesu navn. Som når et kristent ektepar levde ut troens liv hjemme. Huskirke ville de derfor fra nå av kalle seg – og arbeide som. Og invitere inn til. En huskirke for barn og voksne – og for de unge, selvsagt. En huskirke for hele familien og for naboene, uansett hvor de sto i forhold til den kristne tro. Et treffsted for tvil og tro i sosialt varme og trygge omgivelser. En åpen, inkluderende huskirke, som på en varsom, men tydelig måte utfordret til omvendelse og etterfølgelse. Det var noen av idealene de ville strekke seg mot.
Huskirke. De måtte tenke helt nytt. Her var ingen talerstol eller plattform å bestige. Her var verken alter eller mikrofon å stå foran. Her var ingen stor scene å utfolde seg på for dyktige artister. Alle var aktører på samme nivå, på golvet. Det som trengtes av tjenester, av gaver, var ”golvgaver”. Og ”hjemmegaver”. Det handlet ikke lenger om hva andre kunne, men om hva Herren hadde gitt dem selv – dem i huset.
Barnas frimodighet og spontanitet trengtes like mye som de voksnes trygghet, fasthet og utholdenhet. De unges iver og begeistring var like kjærkommen som foreldrenes modenhet og nøkternhet. Alle var like viktige og uunnværlige. De var en generasjonsmenighet. Ordene funksjonalitet og kvalitet fikk nytt innhold. At alle gjorde så godt de kunne, var mer enn nok. Tekstlesersuksess handlet om å få åtteåringen til frivillig å lese høyt et bibelavsnitt. Og når tenåringen våget å spille gitar for første gang til en allsang, vanker det ”high five”. Ungdoms-klubben på fredager ble byttet ut med tacokveld i huskirka – med de unge i førersetet, slik aktivitet for barna var omgjort til fellesaktiviteter, der alle var involvert.
Huskirke. For noen passer denne menighetsmodellen dårlig, for andre er det den eneste som fungerer. For vår familie var det ingen vei tilbake. De hadde funnet sin måte å leve kirke på for hele familien hele døgnet hele året.
Samtale- og arbeidsoppgave:
- Hvordan ville du ha brukt teambygging i dette arbeidet, hvis det var du som ledet det
