Mange av oss fulgte NRKs realityprogram ”Ingen grenser”. Friluftsmannen Lars Monsen tok med seg en gruppe funksjonshemmede på ”ekspedisjon”. Andre sesong startet fra Femundsmarka, ikke langt fra svenskegrensen, og skulle gå på tvers av Norge og opp til toppen av Snøhetta, 2286 høydemeter over havet. Fire hundre kilometer skulle forseres i løpet av 30 dager. Hele tiden beveget de seg utenfor allfarvei og ofte i svært ulendt terreng.
Funksjonshemningene deres var forskjellige, det handlet om alt fra mangel på syn, hørsel, tale, førlighet og kroppskoordinering. Og det var ikke små handikap vi ble presentert for. Én av deltakerne hadde ikke føtter, en annen var lam fra livet og ned, en tredje hadde vært alvorlig kreftrammet hele tre ganger, og flere av dem hadde måttet takle til dels omfattende amputasjoner. To av deltakerne måtte trekkes fram i vogn og flere brukte krykker eller proteser.
Programserien ble en sterk illustrasjon på vår ”ekspedisjon” til livets egentlige fjelltopp, Guds evige bolig. Vi er på vandring, vi også. I ulendt terreng. Utenom allfarvei. Eller på den smale vei, for å bruke bibelske begrep. Og akkurat som dem har vi alle våre ulike handikap som hemmer vår vandring underveis mot målet. Ingen av oss er hundre prosent funksjonsfriske. Derfor går det seint, og derfor trenger vi hjelp. Både fra hverandre og fra ”støtteapparatet” rundt oss. Også for oss gjelder det at vi skal nå helt fram, og vi skal gjøre det sammen! Og akkurat som disse hadde en dyktig, profesjonell følgesvenn og reiseleder, så har vi en tilsvarende følgesvenn. Den Hellige Ånd. Som vet veien, har kontrollen og oversikten. Som gir råd og kan tilkalle hjelp når det trengs. Og Ånden er en fantastisk motivator! Den lever ikke livet for oss – det må vi gjøre selv, men følger oss tett hele tiden. Og holder oss sammen som et lag, for alene er vi sjanseløse. På nøyaktig sammen måten som i ”Ingen grenser”, handler det om at vi støtter og bærer hverandre, at vi både gir hjelp og tar imot hjelp.
Å gi hjelp, enten det handlet om å dra og skubbe vognene eller bære en sekk ekstra, var utfordrende nok, men likevel ikke så vanskelig – selv om kreftene ikke alltid strakk til og stemningen til enhver tid ikke var på topp. Helt fram var deltakerne utrolig flinke til å dele på byrdene, og noen hadde tydeligere enn andre denne «gaven». Men det å ta imot hjelp var atskillig vanskeligere, og ved flere anledninger så vi hvordan deltakerne vegret seg imot «å være til belastning for» de andre. Alle slet jo! Tenkte de. Og sa de. Og bet tennene sammen. Så typisk oss troende vandringsfolk! Vi gir gjerne en hjelpende hånd og kommer lett med et oppmuntrende ord, men selv å be om hjelp sitter lenger inne.
Paulus bruker ofte talende bilder fra idrettsverdenen i sine brev. For noen har disse bildene vært vanskelige å forholde seg til fordi de gang på gang fokuserer på det å vinne seierskransen. Og siden bare én kan vinne den, så føler disse at de har tapt før de har begynt. I stedet for å bli motivert for den store livsreisen, så fungerer bildene for dem demotiverende. Det er her ”Ingen grenser” kommer oss til hjelp. Til avklarende hjelp. Vi skal gå sammen for å vinne som et samlet lag! Det er som lag vi er på vei til toppen! Vi, menigheten, er til for hverandre. Det er ikke et sololøp. Og det er ikke en konkurranse der den beste vinner og den dårligste taper. Når den ene har en dårlig dag, slik vi ofte så det i nevnte programserie, så stiller de andre øyeblikkelig opp for vedkommende. Neste gang kan rollene være snudd. Og når en deltaker ”lurte seg av sted” på egenhånd for å få seg en litt lettere reise ene dagen, så fikk hun en kraftig formaning – ja, faktisk den kraftigste i hele serien – av programleder Monsen når de andre innhentet henne igjen – om at dette var ”unfair play” (= ufint spill). Ved bare å tenke på seg selv, fikk nok hun en «billigere» reise den dagen, men gjorde turen tyngre for resten av gruppen.
Når noen av de andre ble syke eller skadet, så stilte de andre opp som aldri før. Da hjalp de til så godt de kunne og gjorde det som sto i deres makt for å lindre, for å trøste. For et bilde på den omsorgsfulle menighet som er preget av kjærlighet! Vi er jo Kristi lemmer som skal utføre hans gode gjerninger i denne verden. Ved sykdom og skade kom det også profesjonell legehjelp inn fra sidelinjen. Det talte sterkt. Denne legen kan stå som et bilde på Jesus! For han er der hele tiden under vår vandring – ikke synlig, men alltid nær. Med sitt støtteapparat, sine assistenter, englene. Og han har alt han trenger for alle situasjoner. Han, den store lege, er der for oss og følger oss tett hele veien helt frem.
Vi tenker lett at vandringen vil bli enklere med årene, men det blir den ikke nødvendigvis. Det ble den heller ikke for deltakerne i «Ingen grenser». Det var faktisk den siste etappen som ble den tøffeste. De måtte forsere et svært ulendt parti med svære kampesteiner i ufyselig vær. Det var isende kaldt og det blåste. Alt ble verre. Det var en real påkjenning for både kropp og psyke, og noen holdt på å gi opp der – like før fullendt løp. Da trengte de hverandre som aldri før. Og da hjalp de hverandre med fokus – ved å peke på toppen og varden øverst. Og til å bære og støtte hverandre. Med ord og hender. Heldigvis klarte alle til slutt å kare seg opp de siste meterne. Med mye moralsk støtte fra deres «hjelper og trøster», Lars Monsen. Ikke rart lettelsen og gleden var enorm over å ha nådd fram.
Deltakerne i ”Ingen grenser” var flinke til å feire delseirer underveis. Det er viktig. Når én fylte året, ble det laget i stand geburtsdagselskap. Om været var aldri så ugunstig! Når en annen mestret en vanskelig oppgave eller forserte en uoverstigelig hindring var det positive tilrop, skulderklapp og jubel. Så det var mye glede underveis selv om dagene var lange og kreftene avtok. Og da de første gang så målet, ble vi vitne til en aldri så liten jubelscene – som en forsmak på det som skulle komme. For da de endelig nådde toppen på Snøhetta og plantet flagget på toppen av varden, etter alle kampene og de strabasiøse dagene underveis, var deres glede ubeskrivelig. De ropte og danset, gråt og lo om hverandre og kastet seg rundt halsen på hverandre i rørende jubelscener. Alle klemte på alle. De gledet seg, og de gledet seg sammen! Akkurat slik vår endelige ”tindebestigning” vil utløse de sterkeste gledes- og velkomstscener. Hvilken dag det skal bli når alle frelste er framme! I mellomtiden skal også vi være flinke til å feire delseirene underveis.
