Sykling er en rar sport.
En annerledes sport. En forvirrende sport. En spennende sport.
Sykling er ikke tradisjonell lagsport, og det er heller ingen typisk individuell sport. Det er litt begge deler. For det er lagsport av beste varemerke i den forstand at et helt lag arbeider tett sammen for seier, og det er like tydelig en individuell sport på den måten at hver enkelt syklist konkurrerer med de andre om å vinne. I de store rittene er det til slutt én syklist som vinner trofeet og får all ære og berømmelse, men da har alle på laget jobbet for denne ene, ofret egne vinnerambisjoner og billedlig talt lagt sitt liv ned for vedkommende. Ja, egentlig er hele laget bygget opp rundt denne rytteren for å få ham til å skinne. Personen tituleres som lagets kaptein og anses som den rytteren på laget med størst vinnersjanser, og rittplanen blir derfor lagt rundt denne rollen. De andre skal gjøre alt som står i deres makt for at akkurat deres ess skal vinne. De ofrer seg for kapteinen. Derfor kalles de med rette for hjelperyttere. Alt dreier seg om ham. Den ene.
Men for å nyansere bildet noe: De andre vinner også i den forstand at hele laget blir hedret og noe av seiersglansen skinner på dem alle. Dessuten kan alle på et lag vinne noe, for de fleste ritt har flere etapper. Og da kan vi få ulike vinnere av enkeltetapper, altså flere delvinnere, selv om det bare er én som til slutt stiger opp på toppen av seierspallen. Når det gjelder de store rittene, som Giro d’Italia, Vuelta de Espãna og Tour de France, får vi i tillegg til etappevinnere og den endelige rittvinneren, spesialistene som stikker av med henholdsvis klatretrøye, ungdomstrøye og spurttrøye, som alle har høy status. Men de som får minst oppmerksomhet er de viktigste på laget, nemlig sliterne. De velsignede allrounderne. De har ingen spesialiteter, men er flinke fartsholdere og gode på å holde laget samlet, og de slipper seg ofte bak i feltet uten å mukke for å hjelpe fram igjen lagkamerater som har sakket akterut. Spesielt hvis kapteinen må dras opp i feltet igjen. Uten disse kan et lag se langt etter sammenlagtseieren.
Innad på et sykkellag er det hjelperyttere med ulike oppgaver for ulike deler av et løp. Deres felles oppgave er å sikre at lagets kaptein bruker minst mulig energi underveis mot mål. Noen er tildelt rolle som fartsholdere i lettere terreng, mens andre har som oppgave å holde egnet tempo for kapteinen i brattere parti og på klatreetapper. Den hjelperytteren med mest erfaring blir kalt The Road Captain og får noen tilleggsoppgaver som blant annet består i å vurdere tempoet samt bestemme om brudd skal kjøres inn eller ikke. På vindfulle strekninger legger hele laget seg som et vindfang rundt kapteinen og ”pakker ham inn”. Beskyttelse mot vind er den viktigste grunnen til at sykling kategoriseres som lagidrett, for man sparer opptil 30-40 % energi som syklist ved å bli pakket inn av laget og slik ligge i le for vinden. Så for en hjelperytter er det flust av oppgaver: skjerme for vinden, hente mat og drikke, regulere tempoet, kjøre brudd eller kjøre inn andres brudd, motivere gjennom peptalk og samhandling, dra opp kapteinen i hovedfeltet igjen ved velt, punktering eller mekaniske problemer. Så har vi bruddspesialistene som jevnlig prøver å få hovedfeltet til å sprekke – til fordel for deres lag. Den hjelperytteren som har som oppgave å trekke opp farten inn mot mål, kalles for opptrekker.
Sykling er en slags individuell lagidrett der alle jobber for den ene samtidig som de har fokus på egne prestasjoner og vinnermuligheter. Det er derfor den er så spesiell, og det er derfor den er så interessant som bilde på menighetsliv og Kristusetterfølgelse. For også vi jobber sammen som team og vinner samtidig delseirer hver for oss mens vi alle arbeider intenst og målrettet for Jesus, vårt ubestridte ess. Vår kaptein. Vi er en slags hjelperyttere, vi også, som er bygget opp rundt den ene. En for alle og alle for en.
Det er mange paralleller mellom landeveissykling og teamarbeid i menighetssammenheng. Det handler om å jobbe sammen over tid, finne vår plass på laget og gjøre de oppgaver som er tiltenkt akkurat den enkelte. Noen dager er det raske tempoetapper som gjelder, andre dager handler det om seige og tøffe klatreetapper. Enkelte dager går det mer på å forflytte seg taktisk som lag enn å være raske og sterke, og etappene kan variere fra ganske korte til skikkelige utholdenhetsprøver. På de forskjellige etapper vil laget tjene på å ligge samlet og at rytterne skifter på å dra. Er det gode løypeforhold og farten er god, vil de tjene på den såkalte vifteformasjonen, der de ligger helt på hjulene til hverandre og deler på å lede hver sin stund ved at den fremste slipper seg helt bak – og så neste og neste – i en rullerende bevegelse. Denne teknikken er uhyre effektiv og sparer både tid og krefter.
Etter at jeg har ledet flere hundre korttidsteam og noen team av lengre varighet rundt omkring i kristen-Norge, så er det få bilder som kommuniserer så godt med den virkeligheten vi der står overfor. Team bygges opp – ikke rundt meg, jeg er en del av teamet – som Road Captain, men rundt Herren. Vi har forskjellig utrustning og får ulike tjenester pluss en god del felles oppgaver. Akkurat som på et sykkellag. Vi har ”hjelperyttere” som er raske og effektive og dyktige på tempo-etapper, når ting må gå fort, og vi har klatrere som er utrolig seige og sterke i motbakker og tunge parti, men det vanlige, og de det er flest av, er ”sliterne” som ikke gjør seg særlig bemerket. De er der hele tiden og gjør en formidabel innsats for å holde farten oppe og laget samlet, og de kvier seg ikke for å slippe seg tilbake gang på gang for å hjelpe fram igjen lagkamerater som har sakket akterut. De er allroundere, og team hadde ikke fungert uten flere av dem, og et lag kunne sett langt etter seieren uten disse.
Både korttidsteam og team av lengre varighet vil trenge alle disse kvalifikasjonene, for både terrenget, dagene og kreftene er så forskjellige. Noen ganger er landskapet vi beveger oss i opp og ned som en berg-og-dal-bane, andre ganger er det som rene stuegulvet. Noen dager er det helt vindstille og sola smiler fra skyfri himmel, mens andre dager er det som om alt som finnes av vær slippes ned over oss. På noen etapper har vi overskudd til å dra hele laget med oss, på andre etapper er vi helt tomme og er avhengige av hjelp hele veien til mål. For det er samlet vi er sterke, og det er som lag vi kan vinne. Vi kjemper for kapteinen, og kapteinen vinner for oss.
En for alle og alle for en.
