Den bibelske teammodellen, som vi har sett utvikle seg fra Jetros kloke veiledning og fram til Jesu undervisning og praksis, videreføres av apostelen Paulus. Spesielt sammenligningen med kroppen og kroppsdelene (før: legemet og lemmene) er lærerikt. Dette bildet bruker han flere steder, tydeligst i 1 Korinterbrevs tolvte kapittel og Efeserbrevet 4.
Hele poenget for Paulus er at kroppen ikke fungerer uten de ulike kroppsdelene og at hver enkel del heller ikke fungerer uten å være forbundet med resten av kroppen. Ingen er til for seg selv, og ingen kan fungere alene, heller ikke de tjenestene som er store og synlige. Vi er innbyrdes avhengige av hverandre. Han maler dette ut på en mesterlig måte i versene 12 til 27 i nevnte kapittel i 1 Korinterbrev. Og til de hellige i Efesos skriver han:
11Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, 12for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, 13inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde. (…) 15Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. 16Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet. (4:11-16)
Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen. Jesus er den som binder oss sammen, sier apostelen. Han er limet i fellesskapet. Han er hjernen i kommandosentralen – hodet. Han får oss til å fungere optimalt sammen slik at menigheten både kan utføre sine oppgaver og til å vokse seg moden og fullvoksen.
Denne innledende del av Ef 4 er et av de mest interessante avsnitt i Guds ord om kall, utrustning
og samhandling i tjenesten. Ut av sammenhengen (v 7-16) kan vi lese oss fram til sju viktige sannheter: 1. Vi er kalt og utrustet av nåde (v 7). 2. Vi er kalt og utrustet av Jesus (v 8). 3. Vi er kalt og utrustet med ulike gaver (v 11). 4. Vi er kalt og utrustet for fellesskapet (v 11-12). 5. Vi er kalt og utrustet for å modnes som troende (v 13). 6. Vi er kalt og utrustet for å dyktiggjøre hverandre og slik ”utruste de hellige til tjeneste” (v 12). Og 7. Vi er kalt og utrustet for å hjelpe alt Guds folk ”fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham” (v 13).
Denne ”teamtenkningen” korresponderer tett med det apostelen andre steder skriver om til romerne (kap 12) og korinterne (kap 12 i hans første brev til dem). Og det samsvarer helt med de andre apostlenes og Jesu egen undervisning (1 Pt 2:4-5 & 9; 4:10-11; Jh 15:1-17), selv om disse bruker andre bilder om de samme sannheter (Peter: tempel/bygningssteiner, Jesus: vintre/greiner).
Gjennom hele Paulus’ sin misjonsvirksomhet, som vi finner beskrevet både i siste halvdel av Apostelgjerningene og i hans mange brev, ser vi at han praktiserte det han lærte! Han knyttet nådegaver og tjenester til seg og satte sammen funksjonelle team, noen for kortere oppdrag, andre for lengre tid. Noen ganger valgte han bare én medarbeider med seg, som oftest to eller flere.
Mer enn noen andre visste Paulus hvor viktig det var å bli tatt inn i varmen så fort som mulig for å få utvikle sine gaver og evner. Selv hadde han som nyfrelst opplevd avgjørende åndelig førstehjelp av Ananias i Damaskus og noe senere av Barnabas som frivillig oppsøkte ham for å lære ham opp og gå god for ham i Jerusalem (Apg 9:10ff og 27ff). Senere ble de et radarpar – helt etter Jesu oppskrift: to og to sendte ham den ut (Lk 10:1), men koblet gjerne andre på teamet når situasjonen åpnet for det (Apg 12:25; Gal 2:1). Noen ganger ser vi at han hilser til de ulike menigheter fra et helt knippe medarbeidere, som i brevet til romerne, første brevet til korinterne og brevet til kolosserne (Rom 16:21-22; 1 Kor 16:17; Kol 4:7-14).
Mine mange og ulike erfaringer med teamarbeid bekrefter til fulle de bibelske prinsipper for disippelbygging og teamwork ut fra Guds ord. Vi skal tjene sammen minst to og to. Vi er kalt til fellesskap, både for å utfylle og støtte hverandre, men like mye for å beskytte og velsigne hverandre. Slik det så vakkert uttrykkes i Forkynneren:
Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som reiser ham opp. (…) Om én blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort (4:9-12).
Søker du et sterkt og rikt liv, søk det sammen med andre!