Ti kjennetegn ved Jesu lederstil:
Tjenende lederskap
Jesus ber sine etterfølgere om å gi til den som ber om noe og ikke vende ryggen til den som vil låne av oss (Matt 5:42), og på avskjedskvelden vasker han deres føtter og sier:
Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. (Joh 13:14-15)
Nært lederskap
Jesus valgte å være sammen med disiplene sine på døgnbasis for alltid å være nær dem. For å være tilgjengelig for dem. Også når han var sliten og hadde behov for hvile, tok han dem med seg avsides (Mark 6:31). Det betyr ikke at Jesus ikke hadde tid for seg selv; det vet vi at han prioriterte høyt (Matt 14:23; Mark 1:35; Luk 4:42).
Modellerende lederskap
Flere har påpekt det geniale i Jesu måte å føre sine disipler inn i tjeneste på. Først gjør han sine gjerninger med disiplene som øyenvitner. Flere ganger, Slik en mester lærer opp en svenn (Matt 4:23-24; Mark 1:32-42). Så inviterer han dem inn i sine gjerninger for å gjøre dem sammen med ham, med ham som ”arbeidsleder”. Igjen og igjen (Matt 14:14-21; Luk 10:16-20). Til sist kaller han dem til å utføre de samme oppgavene selv, med han som mentor og kvalitetssikrer (Matt 10:5ff; Mark 16:15-20). Ringen er sluttet.
Utrustende lederskap
Helt fra begynnelsen gir Jesus sine etterfølgere løfte om at han går med dem og vil utruste dem for oppdraget, en garanti han gjentar helt til det siste. Og han er ikke bare en leder som snakker om det, men gjør det! Han gir dem makt og autoritet til å forkynne evangeliet, utføre befrielser og helbredelser, og han ”ånder” Den hellige ånd på dem. Se blant annet Matt 10:1,8 & 19; Mark 16:17-18; Luk 10:19; Joh 20:22; Matt 28:18-20.
Oppmuntrende lederskap
Jesus er en mester i å mate sine disipler med gode ord og oppmuntringer for at de senere skal tåle korreksjon og verbal motstand!
”Den som hører dere, hører meg” (Luk 10:16) og ”Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner (…)” (Joh 15:15)
Jeg pleier å bruke bildet av en bank, en indre verdibank, som alle personer har og som vi andre enten setter inn kapital i eller tar ut. Jo flere positive ord vi investerer på denne kontoen i andres liv, dess mer har vi å gå på når vi av og til må ”ta ut” noe fra personens konto i form av korreksjon eller refs. Jesus fyller opp kontoen i Peters verdibank helt fra sitt første møte med ham, slik at det var mulig å refse han såpass tøft som han gjør oppe i Cesarea Filippi uten at forholdet deres tar skade av det (Matt 16:23).
Retningsgivende lederskap
Om igjen og om igjen angir Jesus retningen for liv og tjeneste. Helt fra kallet av de første disiplene proklamerer han: Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere (Mark 1:17). Klar retning. Klart innhold. Og når han sender dem ut første gang, får de minst like klare instrukser:
Gå og forkynn: ’Himmelriket er kommet nær!’ Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. (Matt 10:7-8)
Dette tydelige retningsgivende lederskapet preger Jesus hele tiden, slik det topper seg i misjonsbefalingen i slutten av evangeliet etter Matteus (28:18-20).
Reproduserende lederskap
Alle gode ledere evner å skape en kultur for reproduksjon. Så også Jesus. Spesielt Jesus. Etter å ha valgt ut sine tolv første disipler, plukker han ut tre av dem – Jakob, Johannes og Peter – for videre ledertrening. Jakob blir sammen med flere av de andre med i ledelsen av den første menighet i Jerusalem fram til han blir drept (Apg 12:2), Johannes reiser etter hvert videre til Efesos og blir, ut fra troverdige kilder, biskop i Lille-Asia, mens Simon Peter blir hele den samlede kirkes overhode, slik Jesus lover ham når han sier:
Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler (…). (Matt 16:18-19).*
Både Johannes og Peter kaller stadig med seg nye medarbeidere som blir disipler av Jesus (Apg 10:44-48; 1 Pet 5:12; 3 Joh 1-2).
Oppfølgende lederskap
Jesus var ikke leder bare for de gode dager og de lette partier. Han tok også ansvar når det buttet imot, når de vanskelige dagene kom, som når Tomas sliter med å tro på Jesu oppstandelse (Joh 20:24-31) og når Peter noe tidligere kastes inn i sin største tros- og kallskrise (Matt 26:31-75; Mark 16:6-7; Joh 20:3-10 & 19-23; 21:15-17). Ja, til og med Judas blir tiltalt som ”venn” når de møtes i Getsemane (Matt 26:50). Jesus svikter ikke sine (Joh 13:1; 17:12) og lover å følge dem tett, alltid og allesteds (Matt 28:20).
Transparent lederskap
Jesus skjulte seg aldri for sine. Han dro seg ofte avsides, men ikke for å gjemme seg, kun for å være alene sammen med sin Far (Mark 1:35; Matt 14:23; Luk 6:12). Han kunne skjule seg for sine motstandere, slik vi leser i evangeliet etter Johannes ved to anledninger (8:59; 12:36). Men overfor sine disipler ville han hele tiden leve transparent, gjennomsiktlig, derfor skjuler han verken sinne (Matt 21:12-13; Joh 2:15-17), glede (Luk 10:21), inderlig medfølelse (Matt 9:36-39; Mark 6:34), sorg (Joh 11:33-35), tretthet (Joh 4:6; jf Mark 6:31), opprørthet (Joh 13:21) eller dødsangst (Luk 22:44). Han hjelper dem – og oss – til å være sanne og nådefulle, slik han selv var det (Joh 1:14).
Velsignende lederskap
Det siste Jesus gjorde før han forlot disiplene sine, var å velsigne dem. Ja, mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen, skrives evangelisten Lukas (24:51). Det sier noe om velsignelsens plass og betydning. Selv om det ikke står eksplisitt, så aner vi at utvelgelsen av de tolv (Matt 10:1ff; Mark 6:7ff; Luk 9:1ff) også var en tilsvarende velsignelseshandling der de både får oppdraget og utrustningen. På samme måte er det vanskelig å lese avskjedskvelden med fotvask, nattverd og den avsluttende forbønnen for dem som annet enn en lang og rik velsignelseshandling (Joh 13-17). Og etter oppstandelsen velsigner han dem med å gi dem en ”forsmak” på Den hellige ånds komme (Joh 20:22).
*Med uttrykket ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke” kan Jesus både ha ment at kirken skulle bygges på Peters tjeneste eller på hans nylig avlagte bekjennelse. Den katolske kirke lander tydelig på den første tolkning, der Peters person og tjeneste blir kirkens grunn – blant annet ut fra at Jesus gir ham Klippenavnet. Andre deler av kirken, blant annet lutherdommen, heller like klart til den andre forståelsen, nemlig at det er Peters frimodige og åpenbarte bekjennelse som er den klippegrunn kirken skal bygges på.
Se også: ”Jesusmodellen” og ”Paulus som teamleder”