Enda viktigere enn de gode forbildene fra Det gamle testamentet, er den modellen vi får presentert gjennom Jesu egen virksomhet.
Veldig mye viktig og riktig er sagt og skrevet om Jesu ledermodell. Det meste av dette er også relatert til hans evne til å bygge og lede sitt disippelteam. Vi har ikke anledning her til å ta for oss dette enorme materialet, som hadde krevd en egen behandling, men vi skal se nærmere på noe som klart angår vårt emne.
Det første vi kan merke oss, er de ulike «team-sirklene»: den første sirkel fanger inn hans tre nærmeste disipler, den neste de tolv, den tredje de 72 og den fjerde de 120 – på tilsvarende måte som Jetro, Moses’ svigerfar, snakket om ti, femti, hundre og tusen.
På mange måter introduserer Jesus en helt ny tenkning rundt teamarbeid, som delvis bygger på datidens kjente rabbi-disippel-modell, men som på grunnleggende vis skilte seg fra denne. Spesielt på to områder var Jesu modell annerledes: de jødiske rabbinerne tok bare opp elever etter en streng og omfattende opptaksprosess, mens Jesus «ba seg fram til» sine lærlinger, som ikke virker særlig «kvalifiserte». Og mens Jesu disipler skulle knyttes tettere og tettere til Mesteren gjennom samværet, skulle en disippel av en tradisjonell jødisk rabbi løsrives mer og mer fra sin læremester for til sist å stå helt på egne bein. Jesu disipler skulle ligne ham mer og mer ved å bli forvandlet innenfra! (Rom 8:29; 12:2; 1 Kor 13:12; 2 Kor 3:18; 1 Jh 3:2)
Transformasjonsmodellen er navnet på denne Jesu ledermodell, som også Paulus i utstrakt grad benyttet seg av. I de senere tiårene har denne modellen blitt gjenoppdaget og kommet til heder og verdighet igjen etter en tid med mye tøffere ledermodeller, som blant annet den kjente Kenning-skolen (etter den amerikanske lederguruen G. Patrick Kenning), som dominerte Vestens lederstil på 70- og 80-tallet. Kenning-skolen postulerte en sterk og resultatorientert ledertype, uten alt for mye innlevelse i de ansattes liv. Dette forandret seg mot slutten av forrige århundre. Slik Bjørn Are Davidsen konkluderer i et større intervju med Vårt Land ved tusenårsskiftet om ledelse: «På 90-tallet virker det som om vi har kommet mer tilbake til de lederidealene vi finner hos Jesus og Paulus.»
Han sier mer: «Transformasjonsteorien, eller forandringsteorien, handler om omvendelse og forandring for hele personen. Modellen kan oppsummeres med fire stikkord, ‘de fire i-ene’»: Idealisert innflytelse, inspirerende motivering, intellektuell stimulering og individuelle hensyn.» Og så utdyper han i fortsettelsen hver av disse fire i-ene – fritt gjengitt og noe forenklet:
- Idealisert innflytelse: Ledere er rollemodeller for dem rundt seg. Jesus var en slik sterk og tydelig rollemodell både som leder og tjener, med sitt sterke engasjement for «syndere og tollere», for sin kompromissløse integritet i møte med farer, fristelser og motstand og sin overgitte og dype relasjon til sin Far
- Inspirerende motivering. Ledere motiverer gjennom visjoner, oppmuntringer og tydelighet. Dette inspirerer til etterfølgelse. Jesus inspirerte gjennom sine visjoner om Guds rike og med sine ord og handlinger – ikke minst sine undere, ved å utfordre mennesker, delegere oppgaver og ansvar, ved å vise tillit og nåde, og ved å være oppmerksom overfor alle.
- Intellektuell stimulering. Ledere bør hjelpe sine medarbeidere til å være selvstendige og tenke kritisk. Jesus gjorde nettopp det gjennom den gode samtalen, praktisk opplæring og utfordrende undervisning: han stilte ofte spørsmål og brukte lignelser, og han inviterte til refleksjon mer enn å servere ferdigtygde svar og løsninger.
- Individuell behandling. Ledere bør gi personlig veiledning i kjærlighet og respekt for sine medarbeidere. Jesus gjorde det, ikke minst overfor apostlene – og på en spesiell måte i forhold til Peter, Jakob og Johannes, men også overfor Tomas, Filip, Judas og de andre disiplene og «fremmede» som Nikodemus og Sakkeus.
Som Davidsen presiserer: «De samme stikkordene kan brukes om Paulus og hans ledelse.» Og han konkluderer lenger ute i intervjuet: «Den nye lederstilen fører til langvarige, positive endringer av adferd. Medarbeiderne handler frivillig, ikke av frykt for restriksjoner eller av ønske om belønning. Denne formen for ledelse gjør også at folk i større grad tenker selv, og man er ikke så utsatt for visjonære ‘sektledere’ og saueflokkmentalitet. Og fordi det fokuseres på verdier, inspirasjon, refleksjon og personlig oppfølging, spiller det liten rolle hvem som kan mest.» (VL, 12.01.2000)
Dette gjør Jesus-modellen, eller transformasjonsmodellen, til «den beste i klassen» av teammodeller jeg kjenner til. Personlig ser jeg ti kjennetegn ved Jesu lederstil, som for meg samler de viktigste egenskaper en teamleder skal måles etter:
- Tjenende lederskap,
- Nært lederskap,
- Modellerende lederskap,
- Utrustende lederskap,
- Oppmuntrende lederskap,
- Retningsgivende lederskap
- Reproduserende lederskap,
- Oppfølgende lederskap,
- Transparent lederskap
- Velsignende lederskap.*
*Noen av disse ti kjennetegnene korresponderer tett med flere av i-ene som Bjørn Are Davidsen nevner. Blant annet dekker punkt 3 «Modellerende lederskap» godt hans første i (idealisert innflytelse) og fjerde punkt «Utrustende lederskap» hans fjerde i (individuell behandling). Punkt 5 «Oppmuntrende lederskap» samsvarer med hans andre i (inspirerende motivering), og sjuende punkt i min liste «Reproduserende lederskap» faller sammen med hans tredje i (intellektuell stimulering). Jesu lederstil (med de ti kjennetegnene) behandles i eget oppsett.
Se også: ”Bibelske teamforbilder” og ”Jesu lederstil”.