Team har vært Guds modell fra begynnelsen. Og ser vi nærmere på eksemplene i Bibelen, så får vi snart en lang liste som bekrefter dette. Jeg kunne ha tatt med en av dommerne, som Samson eller Deborah, som eksempel på gode teambyggere, for dommertiden var preget av krevende samarbeidsprosesser nesten hele tiden. Eller vi kunne sett nærmere på en av Israels konger, ikke minst David, som hadde grundig kjennskap til teamutvikling gjennom mange tøffe og utfordrende år både før han besteg tronen og etterpå. Eller vi kunne løftet fram en av de mange profetene, og da hadde jo Elia med sin profetskole skilt seg ut som det klare eksemplet. Men jeg plukker heller ut et par andre her, to før prinsen av Egypt* og to etter, så får vi litt historisk strekk på det også.
Før vi ser nærmere på disse fire, vil jeg bare si litt om bruken av bibeltekstene. Når vi slik følger et tematisk spor gjennom hele, eller deler av, Bibelen, vil det ofte oppleves som om tekstene «strekkes» noe. Fordi flere av de aktuelle tekstene er ganske korte og detaljfattige, forsøker vi å speile dem i den større sammenhengen de står i både kulturelt og historisk og slik prøve å se det større bildet. Dette er ikke helt uproblematisk, for det kan føre til at vi lett leser litt mellom linjene og legger mer inn i teksten enn det som står der. Denne grøfta vil vi i fortsettelsen etter beste evne prøve å unngå.
*Moses, prinsen av Egypt, som forbilde på teambygger og teamleder beskrives i teksten kalt ”Jetro-modellen”.
Byggelederen
Vanligvis tenker vi på Noahs bygging av arken som et soloprosjekt. Men da ser vi bort fra alle tidligere kulturers samfunnsstruktur og oppbygging. Storfamilien utgjorde selve kjernen i arbeidslivet og fungerte som egne bedrifter hvor foreldrene var arbeidsledere på hver sine felt og de eldre barna lærte opp de yngre etter hvert som de vokste til. Dette har nok også vært tilfellet i forbindelse med Noahs båtbygging. Han har med stor sannsynlighet hatt med seg sine tre sønner, Sem, Kam og Jafet, i dette krevende arbeidet. Det hadde vært unaturlig for hans sønner å stå og se på at faren utførte alt arbeidet alene, og det hadde vært like unaturlig at faren ikke involverte 
dem. Og hans kone og svigerdøtre har nok også bidratt på hver sin måte. De tok hånd om det daglige husholdet i hjemmet, som var deres hovedfelt, men kan i tillegg ha vært med på deler av selve byggeprosjektet. At bare Noah nevnes i forbindelse med arken, er helt uproblematisk og forteller bare at det var han som hadde fått kallet og oppdraget. Han var «byggelederen». (1 Mos 6-9)
Statsråden
Neste mann ut er Josef. Vi kunne også ha funnet eksempler på gode og funksjonelle team i historiene om Abraham, Isak og Jakob, men disse er mer skjulte fordi fokuset er så tydelig på selve personbiografien. Det er patriarkene det skal fortelles om, ikke deres medarbeidere. Men vi vet at de alle til ulike tider trengte gode hjelpere for å kunne utføre de forskjellige oppgavene de ble satt til. Ikke minst deres koner og barn var viktige støttespillere for dem.
Men den sterke historien om Josef er annerledes. Han hadde ikke overlevd uten gode folk rundt seg som Gud hadde plassert der. Ikke minst gjelder dette hans brødre Ruben og Juda (1 Mos 37:21ff), men også faraos hoffmann Potifar (v 36), statsfengslets øverste fangevokter (39:21-23) og sin medfange, overmunnskjenken (41:9ff). I første omgang handler det mer om «reddende engler» som kom i hans vei enn om teamarbeid, men senere vokser Josef inn i en forbilledlig rolle med å bygge og utvikle team. Ikke minst ser vi dette når han blir satt til å styre landet (41:37ff). Da var han blitt 30 år. Han knyttet dyktige hjelpere og medarbeidere til seg og begynte straks å organisere en storstilt, statlig innsamling og hamstring av «allslags grøde» og lagret korn og andre matvarer på strategiske steder rundt befolkningssentrene i landet (41:46ff). Det står ikke konkret at han bygget opp team, men vi vet jo at han gikk rett inn i en velsmurt statsadministrasjon med all den kompetanse den besitter. Og alle som har greie på den type hastearbeid som et slikt prosjekt er, vet hvor avgjørende viktig det er med gode rådgivere rundt lederen som kan hjelpe ham med organiseringen og delegering av oppgaver til de rette personene. Selvsagt hadde Josef et slikt støtteapparat rundt seg. Jeg ser for meg en diger maurtue hvor det myldrer av folk i bevegelse hit og dit, organisert i ulike team, men med et felles mål: å samle så mye mat som mulig i store forråd før hungersnøden slår inn. Og øverst i hierarkiet sto Josef, med sitt nye navn Safenat-Paneah, på faraos vegne.
Hærføreren
Josva er den første i generasjonen etter Moses som gis lederansvar, slik vi leser om det i 2 Mos 17:8ff. Hosea, som han egentlig het, blir bedt om å velge seg ut mannskap for det forestående oppdraget. Det står ingenting om hvem han valgte, men da det var vanlig å utnevne stammehøvdingene som folkets militære ledere, er det overveiende sannsynlig at det nettopp er de elleve som er nevnt i 4 Mos 13:4ff som blir befalsteamet rundt Josva. Kaleb er med stor sannsynlighet Josvas nestkommanderende, selv om det ikke sies eksplisitt, både på grunn av sine tydelige lederegenskaper og fordi han representerer den sentrale Juda stamme.
Enda tydeligere kommer Josvas egenskaper som teambygger til uttrykk etter at Moses i 4 Mos 27:12ff innsetter ham som leder etter seg i god tid før han selv fratrer. Josva ble «fylt av visdoms ånd» da Moses la hendene på ham», står det (5 Mos 34:9), og folket var lydige mot ham. Han begynte umiddelbart å utøve klokt lederskap ved å organisere folkets inntog i det lovede landet (Jos 1:1ff). Alle tilsynsmennene får i oppdrag å organisere den siste del av vandringen. Og lederne i hver stamme får ansvar for sine grupper. Ingen kjente «Jetro-modellen» så godt som Josva, som på nært hold hadde sett Moses initiere den i folket. Den ble nyttig nå. Derfor skinner god og funksjonell samhandling gjennom, både mellom Josva og hans nærmeste medarbeidere og mellom alle de ulike underlederne innbyrdes. Faktisk er denne organiseringen overraskende «moderne» og inspirerer både sivile og militære ledere den dag i dag. Den er på samme tid overveldende og smidig. Den er både grundig og enkel. Ikke uten grunn blir Josva holdt fram som det store forbildet for Israels militære ledere. Han var den første og den største!
På grunn av god samhandling på alle nivå, lykkes Josva og folket med å innta Kana’an. Ikke uten problemer, ikke uten kamper, ikke uten bitre tap, men med flere seirer enn tap og med en endelig erobring til slutt (Jos 11:16ff). Seieren ved Jeriko var den største, tapet ved Ai det mest bitre. Men de snudde tapet til seier også der. Og med seier over fem områdekonger i et storstilt slag (Jos 10:1ff) og nye seirer sør i landet (v 28ff) og nord i landet (11:10ff), befester Josva sin posisjon som statsleder. Men han hadde aldri kunnet utføre dette alene. Som alle andre store ledere var han avhengig av gode medarbeidere og godt teamwork hele veien. Og det ser ut til at Kaleb har stått trofast ved hans side hele tiden (14:6ff; se også 15:13ff).
Drømmetyderen
Det fjerde og siste eksemplet jeg vil nevne her, er Daniel. Akkurat som Josva har han fått en egen bok i Bibelen oppkalt etter seg. Og som både Josef og nevnte Josva lærte han allerede i ung alder å spille på lag med andre. Sammen med sine tre gode venner, Hananja, Misja’el og Asarja (Dan 1:6), utgjorde han et sterkt og annerledes team i mektige kong Nebukadnesers slott i Babylonia. Sammen med flere andre jødiske krigsfanger med kongelig eller adelig blod (1:3) skulle disse nå få en treårig opplæring i kaldeisk språk og kultur. De var plukket ut fordi de var vakre og staselige og «kyndige i allslags visdom, kunnskapsrike og lærenemme» og slik skikket til å tjene i kongens slott (1:4).
Daniel og hans tre venner, som alle fikk nye navn av kongens øverste hoffmann, skilte seg fort ut. Positivt. Både på grunn av deres tette og gode samhold (2:17-18) og for deres store klokskap (1:17). Etter kort tid «fantes det ingen som kunne måle seg med» disse fire når det gjaldt kunnskap, visdom og forstand (1:17-20). Derfor ble de alle fire til stor hjelp for kongen i hans arbeid. Ikke minst Daniel, som hadde fått navnet Beltsasar, fikk sterk innflytelse på det som skjedde ved hoffet, siden han ved Guds hjelp kunne tyde alle slags drømmer.
Også når det buttet imot og de fikk motstand samlet eller hver for seg, sto de last og brast med hverandre og var tro mot Herren, sin Gud. Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, som de nå het, Daniels tre venner, kom uskadd ut av ildovnen (3:27ff) og Beltsasar kunne dras levende og uskadd ut av løvehulen (6:20ff) noe senere fordi de ikke sviktet hverandre eller sin Gud. De tre vennene hans fikk stor makt, står det (v 30), og Daniel ble utnevnt til den ene av tre riksråder under den nye kongen (6:1ff). «Daniel utmerket seg framfor de andre riksrådene og satrapene, fordi det var en usedvanlig ånd i ham», kan vi lese (v 4). Kongen tenker faktisk på å sette ham over hele riket. Og det er spesielt fra nå av at vi oppdager teambyggeren Daniel, for som en av kongens aller nærmeste og mest betrodde medarbeidere får han mye av ansvaret for å organisere og administrere dette enorme kongeriket. Det krevde både politisk kløkt og åndelig visdom – og, ikke minst, usedvanlig gode samarbeidsevner oppover og nedover i systemet. Alt dette hadde Josef, noe som bekreftes ved at han overlevde flere kongeutskiftninger uten verken å miste sin innflytelse eller sin integritet.
Se også: ”Moses som modell” og ”Jetromodellen”