Av Jan Rettedal
Min far ledet et industriforetak i en mannsalder på Sørvestlandet. Han hadde bygget det hele opp fra begynnelsen sammen med et par andre. Trekløver, kalte de bedriften, som et symbol på troikaen som startet og en antydning om at trevirke var deres spesialitet. Hele navnet var Trekløver Tre & Mek og besto av en møbelfabrikk og et mekanisk verksted.
Helt fra konfirmasjonsalderen jobbet jeg der i alle skoleferier, hovedsakelig inne på monteringsavdelingen. Det var barnemøbler som var deres spesialitet, barnestoler, vugger, lekegrinder, stellebord og barnesenger samt litt trappeproduksjon. Lenge var fabrikken hovedleverandør av barnemøbler i ulikt trevirke til norske møbelutsalg og -butikker.
Da jeg var 18 og hadde lovlig alder for betjening av de større maskinene inne i produksjonshallen, spurte jeg far om å få prøve meg der. Da kom han med et forslag, som senere viste seg å være en genistrek. Han spurte om jeg hadde lyst å følge en produksjon fra begynnelse til slutt, fra a til å. Selvsagt hadde jeg det. Mer enn lyst.
Dermed begynte min oppdagelsesreise. Jeg satte meg spent inn i Trekløvers middels store lastebil med mitt rykende ferske sertifikat, godkjent for denne bilstørrelsen, og kjørte ned til godsavdelingen ved Sandnes jernbanestasjon for å hente tømmerlasset som ventet der. Med lasteplanet nedlesset av tungt, fuktig tømmer bar det tilbake for å laste det inn i fabrikkens tørkerom. Der skulle det ligge så lenge at all overflødig fuktighet var tørket ut. Neste økt besto i å sende tømmerstokkene på elektrisk rullebånd fra tørkerommet og inn i produksjonhallens lagerdel. Herfra ble planke for planke håndbåret inn til kappe- og fresemaskinene. Flere ulike elektriske sager og høvler ble her tatt i bruk. De fleste av disse operasjonene måtte det to personer til for å utføre, men jeg fikk være med på alt sammen. Etter å ha fått kappet og høvlet emnene til de rette mål, var det tid for mer spesifikt trevirkearbeid. Da var valget av neste maskin avhengig av hvilket møbel vi skulle ende opp med. Noen maskiner var rene boremaskiner, andre finere høvle- og dreiemaskiner i tillegg til ulike bånd- og sirkelsager.
Jeg fulgte råvarens bevegelse gjennom maskinhallen med stor interesse. Utrolig lærerikt. Veien videre gikk inn i monteringshallen med både de halvferdige produktene og meg. Her var det tid for liming, pressing, hengsling, spikring, skruing og kvalitetssikrende justering – alt etter hvilket møbel som skulle lages. Og derfra bar det rett inn i lakkeringshallen hvor noen av produktene først ble sprøytemalt – skjønt de flest forble trehvite – før de alle ble lakkert. Etter avsluttet tørking ble de ferdige produktene lagt på lasteplanet igjen og kjørt ned på pakkeavdelingen. Der var det store pappkartonger og digre papirruller som tjente formålet når varene skulle pakkes inn. Den ferdige pakken ble som oftest både bundet sammen med tau og teipet før navneetiketter til avsender og mottaker ble klistret på. Så var det å få lesset de leveringsklare varene opp på nevnte lastebil og kjøre dem ned til godsavdelingen på Sandnes jernbanestasjon igjen.
Sirkelen var sluttet. Jeg hadde fått gleden av å følge en produksjon fra a til å. Den eneste produksjonsdelen jeg ikke hadde vært innom, var ”kontorbiten” som handlet om bestilling, fakturering og utskrift av pakkesedler og nødvendig papirarbeid. Da jeg under middagen etter endt arbeidsdag begeistret fortalte mine foreldre om min spesielle uke, kom det spontant fra far: Den runden vil jeg tilby alle nye arbeidere for at de kan bli kjent med produksjonsprosessen!
Om han gjorde det, vet jeg ikke, men det var en god idé. Og mange ganger senere, ja, helt fra jeg begynte i kristen heltidstjeneste, har jeg tenkt at en slik runde ikke bare burde vært et tilbud, men et ”must” for alle ledere, både hovedledere som medledere i våre sammenhenger. For etter den produksjonsrunden visste jeg hva de andre holdt på med i bedriften og hadde fått en ny innsikt i og forståelse for – og respekt for – deres arbeidsoppgaver. Jeg innså at alt hang sammen og at vi jobbet på lag! Jeg hadde fått øynene opp for den større sammenhengen. Og like viktig: jeg hadde oppdaget hva jeg var bedre på enn andre ting og hva jeg likte best, selv om bare én runde kan være i minste laget, men det ga en retning. Derfor kaller jeg dette forslaget fra far en genistrek.